Saturday, February 21, 2009

dyslektiskt talent

Nå har eg blitt mobba ein del for alle "skriveleifaene" (ja eg skreiv "leif" istedenfor feil med vilje!!) mine her på innleggene. Har forklart at eg e dyslektiker, og det e jo kult nok det. Men så blei eg møtt me ein påstand om at dyslektikkare ikkje kan rima, så då måtte eg jo selvfølgelig jørr alt i min makt for å motbevisa dette. Så here u go: et heilt saklig innlegg på rim:

Det sies at dyslektikkere ikke kan rime
jeg skal motbevise dette
og la alle mine linjer kime.
La meg fortsette.

Hele innlegget skal rime.
Og det vil sikkert ta meg en god time.
Prøver jeg å imponere?
Nei, jeg skal bare briljere.

Jeg er en dyslektikker
ikke en sterk grammatiker
Ord er harde, men intelligensen er høy
kritikken mot oss er unødvendig drøy

Jeg er en dyslektikker
mobb språket og jeg klikker
jeg er også meget sterk
du bør unngå at jeg går berserk

Ber du meg om å stave
begynner jeg å kave
men ber du meg rime
kan jeg gjøre det i svime!

Jeg kan få alt til rime
det er som et regime
epleskrott rimer på bøttekott !

Sunday, February 8, 2009

Eldre sjarm

I dag e d søndag. Sønndag (det burde forresten verr 2 n'ar i søndag..!!?)
Søndag betyr vanligvis at eg har mange timar til å jørr d eg lige best - sykla. Men ikkje i dag, neida! Koffor ikkje? jo, fordi vinteren har bestemt seg for at februar var retta måneden t å markere seg. D begynte så vidt å snø på onsdag, og det va fint det. Men så fortsatte det. det har pøssnødd siden, og snøen ligge der enda. Det bler kje sykling på meg på ein stonn. Skikkelig trist

Så i dag e d sønNdag, fridag, ikke-sykkel-dag. What to do?! Eg har sovt lenge, spist ein seine frokost, sett på discovery channel å ellers ikkje gjort så møye fornuftigt, ennå. Eg tenke at d må verr litt sånn pensjonist tilværelsen e, og eg glede meg ikkje. Eg e akkorat så ein pensjonist i dag, begrensa ikkje av alderdom riktignok, men av snø. Joda, snø e fint, snø e vakkert og alt det der.. men an kan se t å pella seg opp på fjelle der an hørre hjemma! På fjelle kan snøen ligga å breia seg, visa seg fram og verr fine. Her i byen sga an ikkje verr. Har ingen hensikt her. Snøen e kun i veien å e me på å eldra meg. Snøen pensjonistere meg!

Fra drittslenging om snøen (snøslenging?) og t d eg egentlig sgo skriva om. Snøen og mangelen på å sykla fekk meg riktigtnok t p tenka på pensjonist-tilværelsen, og då spesielt om ein kunde me har på jobb. Dette e ein eldre mann, ein skikkelig snåling, syntes eg før. Men nå har eg fått et litt aent syn på an, og eg syns faktisk han e litt kule!

Kver dag komme an. KVER dag! Han e kje heilt som dei andre pensjonistane heller. Dei fleste eldre menneskene som handle, kjøpe typisk "pensjonist-ting". Kaker og winerbrød t kaffien, kaffi, rundstykker, h-melk, kjøttkaker og kamferdrops. Og så selvfølgelig "hjemmet", "norsk ukeblad", "ute og inne", "hjemme og ute" eller "se og hør". Så komme di seg omsider t kassen, der di bruke ein evighet på å finna penger. Så spørr eg om medlemskort og får hendene fulle av kort som busskort, bankkort, helseforsikring, trumf kort, norsk tipping og omsider coop-kortet. Men det e greit, di trenge litt tid, me forstår det, di e jo litt eldre. Itte betalingen e øve, bler varene lagt oppi trillebaggen og me ser di ikkje igjen før dagen ittepå.

Denne mannen, derimot, e kje heilt sånn så di andre. Han har og trillebag, men han kalle baggen sin for "mercedes". Kver gong han handle seie an "eg bare parkere mercedesen min her med deg, eg. Du kan passa på at ingen stjele an mens eg handle." Så ler an godt av seg sjøl og går inn i butikken. I stedenfor å gå dirkete t fjorland avdelingen, eller t kake-avdelingen, stoppe an i froktå. Der slår an av ein prat me våre kjære "frukt-og grønt-ansvarlig" Kristine, og spørr na om ka dei ulike tingå e. Me har masse rare ting i froktå så han sikkert ikkje har sett før. Ofte kjøpe an någe av disse rare tingene å tar me seg heim for å "prøva noge nytt" som an seie. Han kjøpe heller ikke någen av de nevnte bladene. Han e skikkelig moderne og kjøbe nesten alltid, uten unntak, VG og Rogalands avis. Ikkje kjøbe an kamferdrops heller - masse ære til han! (koffor kjøpe forresten aldri pensjonistar tyggi?? e d pga gebiss, at d hennge seg fast eller løsne?? alltid lurt på dette...).

Når an sga betala så skjer det og alltid på samme måte. 138 kroner og femti øre seie eg. - Å? Ska du ha betaling og? seie han - Ja, eg må nok det svare eg. -Ja eg vett det altså, eg bare tulle med deg. -Åja.. ok.. svare eg. Han gjer meg 150 kroner. Eg seie takk, og gjer an 11,50 kroner tbage (tippe du måtte legga samen 138,5 + 11,5 bare for sjekka at eg kan regna..). Så spørr eg: -Vil du ha med lappen? Kver gong svare an d sama. ALLTID! - Nei, den vil eg kje ha, men om du har någen andre lappar, sånne så e farga brune eller blå så vil eg gjerna ha. Pengar altså! Så ler an godt før an bekrefte at det bare va ein spøk, og at han ikkje på någen så helst måte tigge om pengar. Dette skjer kver gang an betale, og g pleie le me an, sjøl om eg allti vett ka han sga sei, og ka så komme ittepå. Ittepå sga han næmlig ha skrapelodd. Ikkje vilken som helst type heller. Det MÅ verr bokstavflax. Han kjøpe vanligvis 3 stykk, med mindre det e helg (då e d 5) eller om han har vonne, då bler det enda flerr. "eg kjøpe di for å få tiå t å gå" seie an. Så smile han, og sette deg ner på stolane udfor kontore. Der sitte han ein goe stund. E usikker på om d kun e for å observera, eller om det e for å henta krefter t å gå heim. Kanskje e det ein kombinasjon av begge deler.

Eg har alltid tenkt at denne mannen e snåle. Når han komme, oppstår ein følelse av lettelse av at han kom i dag og, han leve enda, liksom. Ein dag kom an kje, og eg tenkte på han. Dagen ittepå kom an inn ekstra tidlig, for å sei at han ikkje kom i går, og at det var fordi han va hos legen, men at alt va bra med han. Han e ein merkelig skrua, og eg har vell alltid bare tenkt på an som ein eldre, ensom mann. På fredag morgen va an der igjen. Når han kom t kasså klagde an øve småting i butikken, og i samfunnet generelt. Så plutseligt, midt i sytingå, slutta an. Han så rett på meg å så sa an "Eg e kje spydige, eg e naturlige". Han tok imot vekslingå, fekk skrapeloddå, å gjekk.

Eg blei satt ud av den kommentaren. Eg forventa den same spøken om vekslepengane, og mercedesen, men den kom kje. I stedenfor kom ein nye kommentar. Eg e kje spydige, eg e naturlige. Fust tenkte eg at "wow, den va dype!" Eg gjekk ront å tenkte ein ston på dette i løpet av dagen. Har enda ikkje klart å bestemma meg for om dette va et "dypt" utsagn eller om det rett og slett ikkje jer meining i det heila tatt.

Eg e kje spydige, eg e naturlige

Ein innrømmelse

først en innrømmelser
det forje blogg-hat-innlegget e ikkje mitt verk. Eg har ein venn som e veldigt imot prinsippet om blogger, og han/hu/den hadde et sterkt behov for å uttrykke dette hatet. En blogg var jo derfor den beste måte å gjøre dette på, men han/hu/den konne jo ikkje oppretta ein blogg for å formidla blogghat, fordi det ville være for motsigende. Eg va derfor snill nok til å uttrykke ein aens menining gjennom mitt medium - bloggen! Den annonyme forfattaren kan få stå fram når han/hu/den e klar. Eg ønske derimot å uttrykka at eg ikkje eie et gram av blogghat, sjøl om det va någn halvgoe poeng i blogghatinnlegget.

Nå når d e avklart at eg ikkje hate bloggar, kan eg me go samvittighet fortsetta å blogga!

Sunday, February 1, 2009

den helvetes bloggen

Kvifor eg hatar bloggar? Er eg verkelig så ond, vond og vanskelig?

Det heile er såre enkelt. Ein lang og bunnlaus frustrasjon har sege seg innpå meg, der hets er einaste utveg. Eg trur nemlig at alle andre også hatar bloggar. Dette er eg faktisk heilt sikker på! Bortsett fra eins eigen sjølvsagt, og ein gang iblant nokon innlegg frå ei fin jente. Det finns særs få døme på bloggarar som les ein annan sin blogg. Folk som ikje har sin eigen blogg les ikje blogg.


Bloggar e berre noko skit. Ein kjapp oppsummering viser følgjande:

I Informasjon ein måtte støte på i ein blogg er oftast udokumentert vas.
II Forfattarens personlige agenda skin på ekkelt vis gjennom sjølv om forsøkt holdt skjult.
III Forfattarens ukvalifiserte gjetninger er uinteressante for alle andre.
IV Bloggar inneheld tusenvis av skrivefeil.
V Svært mange bloggarar trur bloggen deira skal redde verden.
VI Mange bloggarar er kritiske til media, og meiner deira blogg er meir truverdig enn VG, Dagbladet og TV 2 til saman.
VII Kritiske bloggar nevnt i pkt VI sluttar alltid å vere objektive i andre eller tredje avsnitt.


Ein blogg er som terror for meg. Ei ulidelig reise i litteraturens hengemyr. Ein triviell jungel fylt av tyfus og pest og plager av alle slag. Det er berre menneskelig å reagere slik, om ein skulle vere så uheldig å klikke seg innpå ein blogg.

Kast heller vekk tida på å skrive kjærleiksbrev, eller send ein sms. Eller finn på noko anna. Bare ikje skriv blogg. Kanskje ein ikje bør skrive noko i det heile. Eg er sikker på at han eller ho som fant på konseptet "blogg" har komt på noko bedre å gjere for lengst. Berre navnet "Blogg" gjer at eg blir dårlig.

Kva vart gale med lesarinnlegg i ei avis eller ein lite gjennomtenkt kommentar på facebook? Verden er drittlei blogg - blogg som om dei liksom var desse opphøgde skribleria til nærast guddommelig status. Eg meiner 90% av alle bloggar i verda innst inne handlar om forfattarens ego og uoppdaga talent, skjult som innlegg om Gaza og andre ting folk verken har greie på å skrive om - eller interesse for å lese om.

La bloggen dø i fred.