eksamenslesing og øre-nysing

fin første eksamen på universitetsnivå nærme seg med stormskritt. (Stormskritt - ka  slags idiotiske uttrykk e egentlig d?!). I den anledningen satt eg meg på ein stille lesesal fordi eg tenkte det ville verr ein smarte ting å jørr. Ingen distraherende momenter - kun bøker, oppgaver og mega-giga god konstentrasjon. Det funka fint ein bitte liten - pico-mikro-milli stund (ja eg har lest om masselagreingsenheter i dag), heilt t eg fant ud at solen va litt for hard. Eg prøvde derfor, på diskre vis, å endre sittestilling. Det endte me at stolen lagde ein høge skrikelyd mod golve, og eg fekk mega-peta mange onde blikk. Så skomle blikk at eg nesten blei litt nervøs.

Tenk - lille meg, omringa av ein haug stressa, aggressive, potensielt farlige studenter. Aldri godt å veda ka disse folkå kan finna på under store mengder stress. Å ka e vel merr stressende enn eksamensperioden kombinert med ein latterlig tidlig jul?! Så for å ikkje trø någen på tærne, satt eg heilt dønn i ro. Så i ro at eg leste samme side 8 ganger. Det lage litt bråk å bla om, så eg venta me å bla til någen andre lagde lyd. Dette fungerte jo någe lunne - sjøl om stoffet blei litt ujevnt fordelt. Eg fekk f.eks lest om CPU  funksjoner 6 ganger, mens eg kun rakk å lesa halvparten av det som stod om masselager. Satse på at CPU e viktigare enn sekundærminnet.

Morgenkaffi hadde eg heller ikke drokke, og eg turde kje reisa meg. D burde gått ann å bestilla levering av mat og kaffi via SMS. Tror eg må involvera meg i skolepoltikken. Då jørr eg alle ein stor tjeneste. Den gode konsentrasjonen forsvant merr og merr i takt med økende angst følelse. Han t høyre sukka veldig høyt, nesten litt knurreaktigt. Om d va fordi han va frustrert over pensum eller om d va mitt ene stolskrik som va probleme e eg kje sikker på. Å d turde eg hvertfall ikkje spørr om. Delvis lamma av angst satt eg å delvis-leste.

Ca ti minutter etter stolskriket kjente eg at det kom t å oppstå ein ny situasjon. Eg kjente nemlig et sykt behov for å nysa. (De som har hørt meg nysa, forstår koffor dette muligens kunne vært et problem). I frykt for å skape merr bråk kneip eg auene igjen, beit tennene sammen, og holdt meg for naså. Kor bler d då av det enorme trykket et nys medføre?  (NEI EG FEIS IKKJE DIN GRIS - det funke kje sånn!!). Jo, det kom ud av mitt vensre øre. Og det va vondt ska eg sei deg. Men det lagde ikkje lyd (med unntak av "aaao sjiiiitttt.. ka faen?!!"). Eg innså at dagen min på lesesal va øve. Eg heiv tingene i sekken, og løp ut i rein panikk.  Så begynte d å renna gugg ud av øyra mitt. I frykt for at det va hjernemassen som rant ud gjorde eg det einaste logiske - nemlig å kjøpa tamponger å stappa inn i øyrene. Så nå ser eg litt snål ud.

I mårå sitte eg hjemma å lese

Eg har begynt ett heilt nytt liv og livet som eg kjente det e totalt øve. Eg har nemlig gått å bytta status. Ikkje sivilstatus, desverre. Heller ikkje jobb status. Men ein aen status. Eg vett faktisk ikkje ka denne statusen kalles, men den er ihvertfall blitt endret til "student".

For å leve opp t forventningene gjekk eg hen og tømte kontoen dagen før studiestart. Kan jo kje verr student med tusenvis av kroner på kontoen. Dessuten e eg sketisk t å ha masse pengar i banken, for då øke jo formueskatten. Forbaskade politikare! Nå e eg stolt eier av ein Ultimate Karbon Ultegra, og eg har allerede gitt an ein luftetur på 13 km. Denne skatten min e så spesiell at an trenge eg navn, så alle forslag tas i mot, og vurderes. Premie t den så vinne!! Ja, heilt seriøst, du som finne det finaste navne t babe'n min ska få ein sykkel av meg. Eg love.

I dag va d studie-tjuv-start på Uis for oss så har håp om å bli ingeniørar. Me e så spesielle heile gjenen, at me får lovt å begynna ei uga før alle andre. Hurra for det! Dagen begynte med någe eg nesten våge å kalla for treningstur. Bussane t Uis har kje begynt å gå enda, og med min flaks turde eg kje ta sykkel t skolen. Derfor tenkte eg at eg sko gå. Det e jo kje så langt, tar meg maks 5 min å sykla dit. Men det viste seg at d va litt langt alikvell. 45 min tok d meg. Eg va veldig glad for at eg ikkje hadde gidda å pynta meg, for eg svetta så ein gris innen eg va framme. D blei enda verre når enkelte trodde at skille mellom armen og hånden min sykldes selvbruningskremsmisbruk. Sykkelhansker folkens, sykkelhansker. Nå vett jaffal alle kem eg e. Eg bler referert t som "hu der svetta selvbruningskremmisbrukeren".

Men d e greit, eg bler kje leie meg for det. Eg vil heller bli sett på som svett enn tørr. Eg har og gått inn for å kurera navn - og -ansiktsblindheten min i dag. Eg har lært mange navn, og mange ansikter, men sammenhengen mellom di har eg kje heilt forstått enda. Så langt kan eg navn+ansikt på 7 personer. D e jo kje så gale, d e ein goe start. Det burde vært påbudt å gå med di samme klærne den fuste ugå, sånn at eg konne kjent folk igjen. Eg kan f.eks navne på ein med Motorhead t-sjorta, men om han har ein aen tsjorta i mårå så ane eg jo kje kem an e lengre. Eg ska laga navneskilt t alle, då tror eg di bler glad.

Nå når eg har blitt seriøs, alvorspreget og ansvarlig student må eg jo oppføra meg sådan. Eg tenkte derfor eg sko mella meg inn i alle studentorganisasjonane, og selvfølgelig og innen politikken. Eg sitte derfor å ser på "Din neste statsminister" på TV. Det blei det einaste alternativet nå når Paris har funnet BFF'en sin, og derfor ikkje e på skjermen lengre. Jens mot Jensen må jo bare bli minst like dramatisk tenkte eg, men eg tok vist litt feil. De har nemlig blitt skikkelig voksne. Du vett at folk e voksne når de ikkje lengre krangle, men diskutere. I tillegg e d kje heftig diskusjon, det e skikkelig sivil, og roig prat. To personer med ulike meninger, men ingen krangel, ingen roping, ingen fy-fy ord og ingen hevede stemmer. Eller jo, eg tar tbage den siste der. Programleder damå hevde stemmen to gonge. Någen må jo laga litt action siden disse politikarne har bestemt seg for å verr umenskelige.

Eg viste at ting kom t å endra seg. D seie seg sjøl at d kan bli tøft å kombinera skole, jobbing, sykling, politikk, studentorganisasjoner, søvn, TV, venner og familie. Eg må derfor prioritera. Og d e jo lett å se at d ikkje bler tid t venner og familie. Sorry. Men å prioritera e någe eg kan. Nå går eg t sengs med pesimistiske forventinger t framtiden. Politikarne har slutta å krangla, og svette meg har ingen venner. Eg ser virkeligt ingen meining med livet lengre.